Tomt og trist og ingen Magnus mer.

Her har det vært stille en stund. Vi har ikke Magnus mer. Det er fremdeles ikke til å fatte at det skal være sånn. Ingen overlykkelig hund som står i vinduet og ser når vi kommer hjem, og så spurter gjennom huset for å ta oss i mot i gangen. Ingen som alltid viser at vi er de største heltene i hans liv, uansett når og hvor vi er. Ikke flere trøtte morratryner, som må bli klødd litt på ryggen før han kan stå opp. Ingen energibombe med på tur. Ingen 35 kg's hundekropp som gjerne vil sitte på fanget.